Mygg ved munnen og sommerfugler i magen

To dører kan gi svært ulike opplevelser av UKM. Den ene fører inn til publikumssalen, og den andre til en verden publikum knapt kjenner til. Bak en rekke lukkede dører, alle av tunge treverk, går en scenearbeider forbi med svarte arbeidsbukser. Han forsvinner inn på et av de mange rommene på siden, gående litt i en egen verden. Det virker ikke som han legger merke til de nervøse artistene som lener seg taust mot veggen, eller de travle arrangørene som haster forbi. Han går bestemt fra A til Å. Arrangementet er bare et av mange i rekken. Dette sekundet er ubetydelig: han har bare en vanlig dag på jobb.

For de spente artistene bak sceneteppet, derimot, er dette kanskje den eneste sjansen de får. De avhenger av at teknikerne trasker bestemt forbi, med fokus fremover og kaffen i hånda. Det at arrangørene og teknikere har lagt rammene gjør at de selv kan utfolde seg på scenen.

Først må de likevel stå her i mørket.

De følger med på de glimtene de showet idet artisene beveger seg bakover på scenen. Så er de borte igjen, med sceneteppet hengende der alene, og en tom svart sceneflekk etterlates.

Backstage er en verden som ikke kan beskrives, men som må oppleves.

Jeg spør en deltaker om hvordan hun har det. Hun smiler bare, litt nervøs, men gleder seg mest. Hun har rød leppestift på leppene, mygg-mikrofonen hengende rett over. Jeg ønsker henne lykke til, og smilet blir enda bredere.

Et nummer avsluttes og møtes med dundrende applaus og skarp plystring. Fornøyde artister kommer ut fra scenen og leverer myggene tilbake. Lyset dimmes, men idet konferansierene går på, møtes de med varme farger. Alt foregår glatt og knirkefritt. En gruppe skuespillere sjekker kjapt med hverandre. De ordner hårstrå, lokker og sminke. De justerer myggene, og dobbeltsjekker at drakten henger riktig. Noen står helst stille og puster sakte, andre tuller lett med hverandre. Det er kjølig, og en artistansvarlig står stille med beina fra hverandre og hendene i lomma.

Videre inn i gangen blir det stille igjen, kun avbrutt av en kostymekledd skuespiller som løper forbi. En annen står og knyter på en sko. De forsvinner så ut igjen, klare for å gjøre det de kom hit for.

Innerst sitter en uforstyrret, stille gjeng, totalt annerledes enn det applauderende publikumet de hører gjennom gangene. De fleste følger med på skjermen foran seg, som viser den pågående sceneopptredenen. Andre sitter med nesa i telefonen, eller med instrumenter i fanget, som bassisten innerst i sofaen som klimprer på strengene.

Sam Seierstad på 16 er klar for å lese dikt. Hun liker egentlig mest å høre på musikk for å koble av, men nå fokuserer hun på puste. Hun har sommerfugler i magen, selv om det er gøy å stå på scenen. Hun forteller dette med rolig stemme, og det virker som at følelsene er under kontroll.

Jeg ser rundt meg. Har alle deltakerne det slik? Det er kun lyden fra TV’en som høres, men man kan sanse en elektrisitet i lufta. Det er nervene som står i spenn, og det får atmosfæren her til å gnistre.

Flere forteller om nervøsiteten og sommerfuglene i magen. De fleste forteller også at de gleder seg: Noen fordi de trives så godt på scenen, andre fordi de gleder seg til å endelig være ferdige. Andre er ikke helt klare, men til felles har de alle at de skal ha det gøy. De har ulike måter å takle nervøsiteten på. Noen spenner av med musikk, mens andre prøver å tenke på at de snart er ferdige.

Her sitter de i hvert fall, mens neste deltaker blir ropt opp til å møte bak scenen. Resten blir sittende, overlatt til venting, den elektriske atmosfæren og ikke minst seg selv.