Vans, sang og sokker i sandaler
Innbyggerne må lure på hva som i alle dager har skjedd med deres kjære by. Høylydt, pratsom og over gjennomsnittlig utadvendt ungdom har inntatt Trondheim.
De skiller seg fra byens innfødte. En flokk med Vans og sokkekledde føtter iført sandaler subber over brosteinen. Hva annet er typisk for en UKM-deltaker?
Blikket heves til beina, som enten er ikledd svarte, skinny jeans (UKM Media), mom-jeans (artistene) eller litt mer kreative bukser (kunstnerne). Armene er allerede opptatt med å klemme fremmede mennesker, som andre deltakere eller tilfeldige trøndere. Hender håndhilser, og med dette er deltakerne allerede langt på vei til å knytte et intenst, kreativt vennskap til plage for alle sensitive ører. Og ja, etter nettopp bare ett eneste håndtrykk.
De synger i gatene, i sovesalene, på do, i lunsjen, på bussen og alle andre steder det helst ikke passer. Samtalene oppstår av alt fra en annerledes ørering, en band-genser eller rastløshet i do-køen. Prater noen ukjente om noe interessant, trenger man ikke å tie still. Samtaler er til for å invaderes.
Ikke alle er nødvendigvis like utadvendte og høylytte, men alle har de liggeunderlag, sovepose og helst glemt noe veldig viktig på bussen eller hjemme. Derfor utfører de raid på de lokale-butikkene. Men helst fordi de vil ha chips.
Farget hår eller vanlig sveis, unik eller helt ordinær klesstil, gitarbagen avslører deg. Sitter du stille og rolig av beskjedenhet, vil noen garantert rive deg ut av komfortsonen. UKM-viruset vil sakte, men sikkert, myke deg opp, og plutselig løper du rundt i Trondheims gater, besatt av den uimotståelige festivalånden.
I løpet av tiden du har lest denne teksten, er det allerede for sent å snu. Du har blitt en UKM-er, og det er ingen vei tilbake. Heldigvis.